Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg

tirsdag 29. januar 2013

Uhell eller genistrek? Ustemte vindundre


Noen garage låter er så primitive at det nesten er latterlig, andre kan det virke som om knapt er øvet på før bandet har gått inn i studio. Det er nok ingen tvil at kostnadene for leie av ett musikk-studio ved inspilling av en plate kan legge ett stort press på highschool tenåringer, som heller latt gitaren være ustemt enn å betale for den neste timen. Ikke glem heller at med mindre bandet ditt het The Beatles, ble inpillingene på 60-tallet gjort mer eller mindre live, med kanskje en overdub av vokal(og i noen tilfeller en lead gitar) i etterkant. I noen tilfeller er faktisk hastverk intet lastverk, og fører til en bestemthet og sunn nervøsitet som kan prege inspillningen i postiv forstand. Ett totalt fravær av ambisjoner for global suksess er heller ingen hindring - tvert imot - ta for eksempel spillegleden til Dean Carter i deres kover av Jailhouse Rock(med den merkeligeste(og morsomste) muspills-teknikken jeg noensinne har hørt, og som garantert ville ødelagt alle muligheter for komersiell suksess), når soloen dras igang. Du kan praktisk talt se for deg gliset til gitaristen når galskapen utfoldes. Her er noen av de beste ustemte vidunderene..


Dean Carter - Jailhouse Rock(1967)
Champaign, Illinois, USA, Milky Way 886m-0111
(hør her)






North Miami Beach, Florida, Tiara 100
(hør her)

Her har tydeligvis bassisten fått E-strengen ut av stemming. Det morsomme
er at bassen i tilegg er så langt fremme i lydbildet. Melodien er noe av det beste jeg har hørt dog. Hør på denne låta mer enn to ganger på rappen, og jeg kan love deg at den kommer til å hjemsøke deg hele natten.


Lansford, Pennsylvania, USA, Burr 1001
Å lage lyd med glass-flasker var alltid moro. Denne statiske koringen stikker av med en suveren førsteplass. Teksten er ikke dum heller "I bought myself a submarine".. "If you're ever down by the sea, take a look for me... Captain Dueseldorph"..





Modds - Leave My House(Tidligere uutgitt)
Poplar Bluff, Missouri, USA
(hør her)

Krangel innad i bandet eller en egotripp fra gitaristen og vokalistens side? Jeg gjetter i blinde på at vokalist og gitarist er de to lengst til venstre i bildet ovenfor. Dette opptaket får "Raw Power" til å lyde vel-balansert i forhold til volum på instrumentene. Fuzz-lyden og gitaristens spille-glede er det iallefall ingenting å si på.






Jack The Ripper - One Way Streets(1966)
Zanesville, Ohio, USA, Sunrise 103
(hør her)

En meget morsom kover av Screaming Lord Sutch & The Savages orginalen.
Her høres det ut som om at teksten blir improvisert idet mora deres kommer inn i øvingsrommet/studioet og maser på at middagen nå er ferdig. Går fra den mørke fremstillingen av en drapsmann i Jack The Ripper til en krangel med mor.






The Rats  - The Rat's Revenge Part 1(1963) og Part 2(b-side)
Akron, Ohio, USA, Black Cat 502
(hør her)
Navnet The Rats' ble kun brukt for denne singelen Deres egentlige navn var the Decades. Som The Decades utga de "C'mon Pretty Baby"(Janie JL 10645/10646) i 1964.

Hver del av Rat's Revenge er fordelt på henholdsvis a og b-siden. At det så tidlig som i 1963(hvis det er det rette året?) ble laget så heftig garage-punk er temmelig unikt. Høydepunktet er når vokalisten sier "Don't play with your feet this time" i Part 2, hvorav en noe skeiv start på soloen, blir svart med ett oppgitt stønn. 

"I like you. And when Eric Von Zipper likes someone, they stay liked."

Låta er basert på filmen Beach Party(1963), som hadde 4 oppfølgere, hvor i alle The Ratz var en mindre begavet motorsykkelgjeng ledet av Erik Von Zipper.




Sur Royal Da Count & The Parliaments - Scream Mother Scream(1967)
USA, Villa Yore 606

Ikke mye å legge til bortsett fra at denne gjengen var seriøst opptatt av å være useriøse. Hvis du hører bak vitsingen er faktisk dette en glimrende låt.






The Barking Spyders - I Want Your Love(1966)
Dallas, Texas, USA, Audio Precision 45001
(hør her


Ikke så alt for opptatt med bagateller som å stemme bass gitaren, denne gruppen går rett på sak. Og selv om "broen" nesten holder på å kollapse, holder bandet det gående. Vokalisten er glimrende, å minner mest av alt om en mere tilbakelagt kul og bedøvet versjon av Lou Reed.




Og sist men ikke minst, kongen av garage rock: The Keggs - Girl.

fredag 25. januar 2013

The Beachnuts - Iconoclastic Life(1967)

Point Pleasant Beach, New Jersey, USA, Showcase 9902
Gjenutgitt på vinyl på samlingene "I Was A Teenage Caveman" og "What A Way To Die". Og på cd på "Hang It Out To Dry".

Dette bandet har ingenting med Lou Reed og hans band med samme navn, fra hans Pickwick Records dager.


Denne glimrende låta starter med en intro nesten identisk til The Who's "Can't Explain", og fortsetter med mer eller mindre de samme akkordene, noe som lager en enkel rytme som bytter intensitet. For ett enda større rhythm & blues preg er det også ett enkel tog-simulerende munspill som går igjennom versene.


Her er den ekstremt lidenskapelige fortellingen om det alt for vanlige temaet, kjærlighet. Men det er utførelsen som er nøkkelen her, da sangeren ikke lager noen som helst tvil om hvor stort savnet er. Det er ikke hva han sier, det er hvordan han sier det.


Først er det en aggresiv åpning hvor vokalen skrikes, så kommer det ett glimrende mellom parti. Stemningen roer seg, og stemmen ber forsiktig:  "Girl... I'm going crazy without you, girl... you're driving me mad...understand...hold my hand..", inntil sang stemmen går over til kommanderende, manisk roping: "I'm your man, I'm your man", før det høyeste og mest rustne skriket noensinne spillt inn blir ropt ut.

Så setter despereasjonen inn med: "don't leave me girl.. I need your love now".
Og sangen avsluttes med skrikende sinne: "I'll cry I'll cry I'll cry, cry, cry cry...".

Det er ingen metaforer, eller sitat til glupe filosofer eller litteratur her, kun ungdommelig lyst. Den fyren likte virkelig den jenta.

Kan like godt også legge ut en lenke til ett intervju med bassist Clyde Snyder her. Definitivt verdt en kikk.

onsdag 23. januar 2013

Brian og The Rolling Stones




En scene fra Clockwork Orange? Eller England's mest kontroversielle band?

Kjent som verdens mest provoserende band på 60-tallet, fikk Rolling Stones kallenavn som the anti-Beatles, og ble sett på som en outsider for å bli en del av den stolte Britiske invasjonen. Før Andrew Oldham ble manager for bandet, vare det gitarist og munnspiller Brian Jones som var både frontmann og manager for det lovende rhythm & blues bandet.


"We piss anywhere man"

Stoned var b-siden av Stones 2're singel "I Wanna Be Your Man", utgitt i 1963. Detter var den første låta kredittert til Nanker Phelge(Jagger/Richards), noe de ville etter inspillingen informere deres rom-kammerat James Phelge(kjent for sine spillopper ved å blandt annet spytte på naboene med underbuksa trukket over hodet) om, med ett stort flir, vel hjemme i Edith Grove. 

Den berømte nanker grimasen aka "the Innsmouth Look".

Brian and Mick fra deres union dager, hvor de sikrer seg at Jimmy Hoffa aldri kom til å bli funnet.


Jack Tar Harrison Hotel, Clearwater, Florida 1965, hvor Keith og Mick kom til å skrive Satisfaction, etter at Keith hadde drømt om det uforglemmelige riffet.


Rolling Stones viser endelig frem sin nye vokalist. Brian: "He's good but he ain't no Mick Jagger".








Fra foto sesjonen for det uutgitte albumet "Could You Walk On The  Water?".

Den kontroversielle tittelen var grunnen til at dette albumet kun ble utgitt på bootlegger. Liste over låter ment for "Could You Walk On The Water":

"19th Nervous Breakdown"
"Sad Day"
"Take It Or Leave It"
"Think"
"Mother's Little Helper"

"Goin' Home"
"Sitting On A Fence"
"Doncha Bother Me"
"Ride On Baby"
"Looking Tired"










Brian: "I like the queen, she make a good toothpick."


Fortsettelse følger.....

søndag 20. januar 2013

The Keggs - Girl(1967)

The Keggs - Girl(1967) 
Detroit, Michigan, Orbit 20959/60

Låta "Girl" er litt av en konstruksjon. Dette er b-siden til "To Find Out", utgitt i 1967. Gjenutgitt på garage samlingen "Back From The Grave Volume 6". På omslaget for samlingen fortelles en historie om ett band fra Detroit som var så upopulære at før hver konsert var de nødt til å bytte navn, hvis noen skulle i det hele tatt komme. Ikke flere enn 75 kopier ble presset. Alle av disse ble gitt bort til familie og venner.

Instrumentene er spilt slurvete. Gitaren er ustemt. Men hvem bryr seg om sånt? Den primitive råskapen er styrken til denne låta, lettere å høre hvis man er en tilehenger av garage og punk genren. Vokalen er faktisk ganske bra, og den passer sammen med resten av låta på en overraskende bra måte. 

De låter som hvordan ett Rolling Stones eller Kinks i tenårene ville hørtes ut som, etter en månedslang fyllekule, etterfulgt av en demo-innspilling, uten en bekymring om den å så kjedelig tanken som ødelagte 70-åra: "hva vil folk flest synes om denne musikken". Skulle bare ønske at flere band tenkte på denne måten.